menerstatning dom

Saken gjelder utmåling av erstatning etter trafikkulykke 20. januar 2006.

I spesialisterklæring fra dr. med. Ingunn Rise Kirkeby av 17. januar 2012 er hendelsesforløpet ved trafikkulykken beskrevet slik:

Den aktuelle ulykken skjedde fredag den 20. januar 2006, cirka kl. 15:30, ved Vingrom i Lillehammer. Skadelidte var fører av en 16 år gammel Toyota Corolla. ( ... ) En motgående Chrysler Grand Voyager kom over i feil kjørebane under oppbremsing, og frontkolliderte med skadelidtes bil. Fartsgrensen på stedet er 80 km/t, og motparten oppga sin hastighet i kollisjonsøyeblikket til 50 km/t. Det var betydelige materielle skader på begge bilene. ( ... ) Skadelidte ble kjørt til Lillehammer sykehus med ambulanse ( ... )

A hadde forut for trafikkulykken i 2006 også vært utsatt for trafikkulykker i 2001 og 2002. Om trafikkulykken i 2001 uttaler tingretten:

Den 05.07 01 var A utsatt for en bilulykke hvor hun slo hodet mot frontruten, var mørbanket og hadde slått benet og tinningen i forbindelse med påkjørsel bakfra. Denne ulykken medførte senere spesialisterklæring av nevrolog Sætre 14.08.04, og det ble konkludert med at nakkeplagene tilsvarte en invaliditet på 10-12 %, hvorav 5-6 % var skaderelatert.

Når det gjelder trafikkulykken i 2002 heter det i tingrettens dom:

Det er opplyst at A var utsatt for en frontkollisjon i 26.02.02 da hun fikk forbigående smerter i venstre legg og venstre tinning. I 2002 ble hun utredet for magesmerter, samt at hun klaget over uklart syn, i perioder daglig hodepine og besvimelse. I 2003 er det anført plager med svimmelhet, besvimelser, syns-forstyrrelser og hodepine. Hun hadde også en episode med akutt korsryggsmerter i februar 2003. Plagene var kortvarig og forbigående. Hun var innlagt på Lillehammer sykehus, nevrologisk avdeling, i mars og juli 2003 på grunn av nakkesmerter, hodepine, svimmelhet og besvimelsesanfall.

A hadde dessuten allerede forut for trafikkulykken i 2006 utfordringer i forhold til læring og generell fungering i samfunnet. Om disse forholdene sier tingretten:

A fremmet krav på tidsbegrenset uførestønad/uførepensjon den 03.02.04. Fra søknaden framkommer at hun gjennomførte X barneskole 1.-6. klasse, Y ungdomsskole 7. pluss delvis 8. klasse, Z Kompetansesenter og XX (brøt underveis). Hun angir der «aldri vært i jobb» og angir følgende funksjonsbeskrivelse: «Klarer enkel rengjøring. Trenger hjelp til grundig rengjøring. Får hjelp til stell av hage/uteareal». Årsaken til søknaden angis som «nakkesmerter, depresjon, hodepine, svimmelhet. Har aldri vært i jobb. Ikke klart å fullføre skolegang». A fikk godkjent søknaden og hadde på tidspunkt for ulykken (i 2006) tidsbegrenset uførepensjon.

A hadde generelle lærevansker gjennom grunnskolealder, og betydelige atferdsproblemer, med innleggelse på psykiatrisk avdeling i 1990.

I tingrettens dom heter det videre om As plager forut for trafikkulykken i 2006:

Psykiater Tjora utarbeider en spesialisterklæring den 15.04.04 hvor det opplyses at A hadde posttraumatisk stresslidelse (etter voldtekt 12 år tidligere), spillegalskap og depresjoner. Det anføres at A ikke er i stand til å prøve seg i arbeidslivet i overskuelig framtid.

I desember 2004 anføres at A har hatt ryggsmerter i flere måneder, og hun fortalte angivelig at hun hadde en lang rygghistorie fra tidligere. Både i 2004 og 2005 refereres legekonsultasjoner for hodepine, korsryggsmerter, psykososiale problemer, samlivsbrudd, spiseforstyrrelser og komplikasjoner etter overvektskirurgi. Nevropsykologisk rapport av 04.03.05 konkluderte med en rekke funksjonsutfall som kunne stamme fra flere hjerneområder, samt alvorlig personlighetsforstyrrelse. Hun ble antatt å være varig arbeidsudyktig.

I juni 2005 fikk A innvilget midlertidig uførepensjon med ytelse som ung ufør. Det ble bemerket fra trygdekontoret at hun fikk tidsbegrenset uførestønad da det ikke kunne utelukkes at behandling kunne føre til bedring av arbeidsevnen.

Rettsoppnevnt sakkyndig professor dr. med. Johan K. Stanghelle uttaler i sin erklæring av 21. juli 2013 blant annet følgende vedrørende skadeforløpet etter trafikkulykken i 2006:

A ble innlagt Lillehammer sykehus med ambulanse. Det beskrives bevisstløshet da ambulansepersonellet kom til, og hun var litt desorientert ved innleggelsen på sykehuset (Galsgow Coma Scale 14). Det ble påvist et 12 cm kutt i pannen og hun hadde skader i form av brudd i venstre kragebein, brudd i brystbeinet, brudd i leggbeinet rett under venstre kne med bruddlinje i kneet samt brudd fortil på 2. korsryggvirvel (L.2). Videre hadde hun skade av lunge med luft i brysthulen og bløtdelsskade venstre underarm. CT-undersøkelsen av hode og nakke viste ikke noe sikkert galt. Hun ble operert for leggbeinsbruddet 4 dager etter ulykken og utskrevet fra sykehuset 10 dager etter ulykken.

Ved kontroll på sykehuset 2 uker etter skaden ble det påvist nedsatt følelse på venstre bens utside, deretter påvist lammelse av evne til å løfte foten (dropfot-peroneusparese). Dette ble behandlet med skinne. Bruddet i korsryggen ble behandlet konservativt med korsett.

Hun ble behandlet med fysioterapi. Hun hadde ellers mye smerter og var svimmel og uvel, samt at hun hadde søvnvansker hvor hun våknet med bilder av kollisjonen. Hun hadde lammelser i venstre fot (dropfot) av og på, og nevrografi viste ikke noe sikkert galt.

I mai 2006 beskriver primærlegen en tilstand med langvarig smerter i korsryggen etter skaden, samt nedsatt kraft, følesans og smerter i venstre legg etter bilulykken, med lammelse (dropfotfølelse) av og til.

I juni 2006 blir det anført tiltagende smerter i korsryggen, samt tiltagende hodepine og flimmer for øynene.

Ved undersøkelse hos ryggkirurg i september 2006 blir det anført ryggsmerter i betydelig grad og nedsatt bevegelighet i ryggen, og det ble konkludert med at hun kunne ha nytte av avstiving fra virvelen over bruddet til virvelen under (L.1-L.3). Det anføres da bare lette nevrologiske utfall fra venstre ben og smerter som hovedproblem. Hun brukte således sterke smertestillende medisiner.

I januar 2007 ble hun operert med avstivning, som planlagt, L.1-L.3. Ved samtalen 01.07.13 forteller hun at dette til å begynne med hadde relativt god effekt, men at smertene etter hvert tiltok. Det anføres også at hun i mars 2007 anførte at hun ikke var blitt noe bedre etter inngrepet, og at hun var i kontakt med primærlegen både i april og juni 2007 på grunn av korsryggplager.

I september 2007 beskrives episoder med sterke ryggsmerter samt besvimelsestendens, og hun brukte sterke smertestillende midler. Ved kontroll hos ryggkirurgen i desember 2007 blir det anført at ryggen er verre enn før operasjonen, samt at hun har smerter i venstre kne med redusert kraft og bevegelighet i kneet.

1 2008 anføres fortsatt ryggsmerter og mye bruk av sterke smertestillende medisiner, samt kraftsvikt i venstre ben.

I 2009 anføres at hun både har hatt hodeskade, øyeskade og ryggskade samt posttraumatisk stressyndrom med panikkangst etter aktuelle ulykke. I tillegg var hun i økende grad plaget med svimmelhet hodepine og kvalme.

I 2009 får hun innvilget varig uførepensjon med uføretidspunkt fra 1988.

I 2010 hadde hun en episode med hodepine, nummenhet i ansiktet og svimmelhet, og det ble funnet mulig akutt skade av blodkar til hjernen på høyre side (carotisdisseksjon, eventuelt pseudoaneurisme). Utredning ved Ullevål sykehus konkluderte med at utposingen på halspulsåren kunne være en følge av spalting av karet (carotisdisseksjon eller gammel skade), og det ble funnet grunnlag for å gi blodfortynnende legemidler. Det ble imidlertid ikke konkludert med at disse forandringene kunne gi symptomer og det ble heller ikke anbefalt kirurgisk intervensjon.

I 2011 ble hun innlagt på Elverum sykehus på grunn av vannlatingsbesvær og hun begynte med kateterisering.

I oktober 2011 beskrives økende plager med ryggen siste året, og påvist et lite prolaps. Hun ble imidlertid ikke kirurgisk behandlet.

Det fremgår videre av sakkyndigerklæringen at A opplever lammelser til og fra i venstre ben som gjør at benet kan svikte, og at hun går med krykker, eller bruker rullestol.

Gjensidige Forsikring har erkjent ansvar etter trafikkulykken, men det er ikke enighet om erstatningsutmålingen.

A brakte saken inn for Sør-Østerdal tingrett som den 11. oktober 2013 avsa dom med slik slutning:

1.Gjensidige Forsikring AS frifinnes mot å betale 270 000 - tohundreogsyttitusen - kroner til A innen 2 - to - uker for dommens forkynnelse.

2.Erstatning for sakskostnader tilkjennes ikke.

A har den 14. november 2013 inngitt rettidig anke over tingrettens dom. Gjensidige Forsikring har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble avholdt i Hamar tinghus 23. og 24. september 2014. Det ble ført tre vitner hvorav en privatoppnevnt og en rettsoppnevnt sakkyndig. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende part - A - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det er uomtvistet at A forut for trafikkulykken i 2006 hadde en inngangsinvaliditet på 41 % og at hun ved trafikkulykken ble påført en varig medisinsk invaliditet angitt til 40 % i samordnet sum.

Når det gjelder menerstatning så gjøres det prinsipalt gjeldende at denne skal utmåles etter differanseprinsippet, subsidiært at det skal gis erstatning en eller to grupper høyere enn den medisinske invaliditeten tilsier.

A har krav på dekning av påførte utgifter. Dette gjelder utgifter til medisiner og utgifter til hjelp i hjemmet. A har betalt egenandeler for medisiner med kr 7 700 per år i perioden 2010 til 2013, som må anses å være representative for hele perioden på knapt 9 år fra januar 2006 og frem til i dag. Det kan skjønnsmessig fastsettes at om lag halvparten av utgiftene gjelder medisiner som kan knyttes til trafikkulykken i 2006, anslagsvis kr 4 000 per år, kr 35 000 totalt. Når det gjelder utgifter til hjelp i hjemmet kan disse skjønnsmessig settes til 1 time per uke á kr 200 per time, dvs. kr 10 000 per år, anslagsvis kr 90 000 totalt for perioden fra 2006 og frem til i dag.

A har videre krav på dekning av fremtidige utgifter til medisiner, hjelp i hjemmet og sosialmedisinske behov. Når det gjelder medisiner har professor dr. med. Stanghelle uttalt at egenandelen kan anslås til ca. kr 12 000 per år, hvorav anslagsvis halvparten - kr 6 000 per år - kan knyttes til trafikkulykken i 2006. Fremtidige utgifter til hjelp i hjemmet vil utgjøre egenandel for kommunal hjelp med kr 7 668 per år. I tillegg vil A ha behov for noe ytterligere hjelp i hjemmet i dårlige perioder, som i følge professor dr. med. Stanghelle vil kunne utgjøre 2-3 uker hver tredje måned, og hvor utgiftene kan anslås til kr 250 per time. A vil dessuten ha utgifter til dekning av sosialmedisinske behov i form av assistanse og følge på feriereiser, kinobesøk og lignende. Utgiftene kan skjønnsmessig fastsettes til 3 timer per uke á kr 250, til sammen kr 40 000 per år. Ved utmåling av erstatning for fremtidige utgifter må det hensyntas skatteulempe på 25 % av erstatningsbeløpet.

A har dessuten krav på erstatning for utgifter til juridisk bistand i forbindelse med fremsettelse av erstatningskrav overfor Gjensidige Forsikring, og som ikke er relatert til rettssaken eller forberedelsene til denne. Kravet på kr 90 860 utgjør rimelige og nødvendige kostnader.

Det er nedlagt slik påstand:

1.A tilkjennes - etter retten skjønn -

-ménerstatning, oppad begrenset til kr 715 000

-erstatning for påførte utgifter, oppad begrenset til kr 150 000

-erstatning for fremtidige utgifter, oppad begrenset til kr 900 000

-erstatning for utgifter til juridisk bistand med kr 90 860

2.A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten - Gjensidige Forsikring ASA - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det bestrides at det etter gjeldende rett kan anvendes et differanseprinsipp ved utmålingen av menerstatning i en sak som denne. Det er heller ikke grunnlag for gruppeopprykk. Tingrettens utmåling av menerstatning på kr 365 000 må derfor legges til grunn.

Når det gjelder påførte utgifter til medisiner, må det legges til grunn at økningen i medisinbruk frem til As forverrede tilstand rundt 2012/2013 ikke skyldes trafikkulykken i 2006, men var et misbruk av smertestillende medikamenter, og som det ikke kan kreves erstatning for. Det er umulig å ta stilling til om, og tilfelle i hvilken utstrekning, trafikkulykken har medført et økt behov for medisiner. Dette gjelder også i forhold til eventuelle fremtidige utgifter til medisiner. Det gjøres gjeldende at det ikke er grunnlag for å tilkjenne A erstatning for eventuelle utgifter til medisiner i tiden fremover.

Også når det gjelder utgifter til hjelp i hjemmet er det uklart om behovet for slik hjelp skyldes trafikkulykken i 2006, eller andre årsaker som Gjensidige Forsikring ikke er erstatningsansvarlige for. Det er videre uklart om forverringen av As helsetilstand i 2012/2013 - med økt behov for hjelp i hjemmet - skyldes trafikkulykken i 2006, og om det er tilstrekkelige holdepunkter for at A i fremtiden vil ha dårlige perioder med tilhørende behov for ekstrahjelp. Det gjøres gjeldende at det ikke er grunnlag for å tilkjenne A erstatning for utgifter til hjelp i hjemmet.

De saker hvor domstolene har tilkjent erstatning til dekning av utgifter til sosialmedisinske behov, er ikke sammenlignbare med saken her. Dette dreier seg typisk om såkalte «storskadesaker». Det vises for øvrig til at A har opplyst at hun har tre hunder, kjører bil til retten og at hun har vært på sydentur. Dette tilsier at hun har evne til å dekke sitt nødvendige sosialmedisinske behov uten særskilt assistanse fra andre.

Kravet om dekning av utgifter til juridisk bistand bestrides. Det er ikke årsakssammenheng mellom utgiftene og den skadevoldende handlingen.

Det er nedlagt slik påstand:

1.Anken forkastes.

2.Gjensidige Forsikring ASA tilkjennes omkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

A ble ved trafikkulykken i 2006 påført omfattende skader, særlig i ryggen, med betydelig funksjonshemming som følge.

Det rettslige utgangspunkt for erstatningsutmålingen er at det skal ytes full erstatning for påførte og fremtidige merutgifter som følge av ulykken, jf. bilansvarsloven § 6 og skadeserstatningsloven § 3-1. Skadelidte vil også kunne ha krav på menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2.

Menerstatning

Skadeserstatningsloven § 3-2 lyder:

Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse ( ... )

Det er uomtvistet at A har krav på menerstatning, men partene er uenige om størrelsen og beregningsmåten.

Etter ordlyden i skadeserstatningsloven § 3-2 skal menerstatningen utmåles etter domstolenes frie skjønn.

Lovforarbeidene gir etter lagmannsrettens syn ikke nærmere veiledning om hvordan menerstatningen skal utmåles. Særlig gjelder dette ved flerskadetilfellene slik som i vår sak.

Rettspraksis har lagt til grunn at menerstatningen skal utmåles med utgangspunkt i en kapitalisert verdi av folketrygdens grunnbeløp.

I Rt-1977-782 (Pallas) ble det lagt til grunn at menerstatningen i yrkesskadetilfellene tillagt en tredjedel vil kunne gi en antydning om erstatningsnivået, likevel slik at individuelle forhold vil kunne får betydning ved erstatningsutmålingen. I dommen heter det blant annet:

Menerstatninger skal således fastsettes etter domstolenes frie skjønn. Det betyr likevel ikke at størrelsen på menerstatningen i yrkesskadetilfellene er uten interesse. Ved fastsettelsen bør det ses hen til hva slik erstatning, tillagt en tredjedel, vil gi til resultat. Under tilbørlig hensyn til forholdene i det individuelle tilfelle, vil dette kunne gi en grov skissemessig antydning om erstatningsnivået. ( ... ) I den utstrekning erstatningen i yrkesskadetilfellene gir veiledning ved fastsettelsen av erstatning etter § 3-2 i loven om skadeserstatning, finner jeg det mer riktig å basere sammenligningen på en kapitalisering av grunnbeløpet på domstidspunktet, mens kapitaliseringsfaktoren må baseres på skadetidspunktet.

I Rt-2000-441 (Kåsa) fulgte Høyesterett opp uttalelsene i Rt-1977-782, og hvor det understrekes at det i det enkelte tilfelle vil være aktuelt å foreta en viss skjønnsmessig vurdering. I dommen heter det blant annet:

Rettspraksis etter § 3-2 har da også tatt utgangspunkt i de standardiserte reglene for menerstatning ved yrkesskade, som nå er gitt i forskrift 21. april 1997 med hjemmel i folketrygdloven § 13-7 annet ledd. I forhold til ytelsene ved yrkesskade legger man likevel til en tredjedel, og man bruker grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet, ikke som ved yrkesskadesystemet på skadetidspunktet. I tillegg kan det foretas en viss skjønnsmessig vurdering, ut fra menets betydning for den «personlige livsutfoldelse».

Folketrygdloven § 13-7 lyder:

Et medlem som ved yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til en årlig menerstatning som løper så lenge vedkommende lever.

Menerstatningen beregnes på grunnlag av skadens medisinske art og størrelse etter forskrifter og graderingsnormer som fastsettes av departementet.

( ... )

Dersom den skadde ønsker det, skal kapitalverdien av menerstatningen utbetales som et engangsbeløp. Engangsbeløpet fastsettes på grunnlag av grunnbeløpet på virkningstidspunktet.

I vår sak skal menerstatningen utmåles som et engangsbeløp.

Grunnbeløpet i Folketrygden utgjør fra 1. mai 2014 kr 88 370.

A er født 0.0.1972, og var altså på skadetidspunktet 33 år gammel. Det er enighet om en kapitaliseringsrente på 5 %, noe som gir en kapitaliseringsfaktor på 17,77.

Etter forskrift om menerstatning ved yrkesskade av 21. april 1997 nr. 373 § 2 nr. 3 skal det fastsettes en såkalt «samordnet sum» ved flerskader i følgende tilfeller:

Dersom en person har fått flere skadefølger etter samme yrkesskade eller etter flere yrkesskader som er godkjent etter folketrygdloven, fastsettes invaliditetsgraden ut fra en samlet vurdering.

Metoden går i korthet ut på at man fastsetter invaliditeten etter en reduksjonsmodell, hvor det tas utgangspunkt i invaliditetsprosenten for skadene med høyest invaliditetsprosent.

Professor dr. med. Stanghelle har vurdert at A før trafikkulykken i 2006 hadde en inngangsinvaliditet på 41 % i samordnet sum, og at den skaderelaterte medisinske invaliditetsgrad er 40 % i samordnet sum. Det er her ikke foretatt samordning med ikke-skaderelatert inngangsinvaliditet ved fastsettelsen av den skaderelaterte invaliditetsgraden. Som nevnt skal det foretas samordning etter forskrift for yrkesskader § 2 nr. 3 i de tilfeller hvor det foreligger «flere skadefølger etter samme yrkesskade eller etter flere yrkesskader som er godkjent etter folketrygdloven». Dette er ikke aktuelt her ettersom inngangsinvaliditeten ikke har foranlediget noen utbetaling av menerstatning. Partene er også enige om at det ikke skal foretas samordning. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ikke skal foretas samordning av inngangsinvaliditeten og den skaderelaterte invaliditeten ved fastsettelse av den samlede medisinske invaliditeten i vår sak.

A er etter trafikkulykken i 2006 påført en ytterligere invaliditetsgrad på 25 % på grunn av sannsynlig cauda equina syndrom. Etter den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering er det imidlertid mindre sannsynlig at dette syndromet er relatert til trafikkulykken i 2006. Etter lagmannsrettens syn skal det derfor ikke tas hensyn til dette forholdet ved utmålingen av menerstatning.

Ved utmåling av menerstatning vil tre ulike prinsipper kunne være aktuelle, jf. Rt-2006-871 (Egeland):

(7)Medbruttoprinsippet menes at erstatningen fastsettes ut fra den samlede medisinske invaliditet, uten at det blir gjort noe fradrag for den forutgående invaliditeten, også beskrevet som inngangsinvaliditeten eller grunnskaden.

(8)Etter differanseprinsippet fastsettes erstatningen ut fra differansen mellom den medisinske invaliditeten etter skaden og den invaliditet som grunnskaden isolert sett hadde utgjort.

(9)Når separasjonprinsippet anvendes, ser man bort fra grunnskaden og vurderer isolert hvilken medisinsk invaliditet den etterfølgende skadevoldende handling har påført skadelidte. Erstatningen beregnes ut fra denne invaliditeten.

I tillegg kommer eventuelt gruppeopprykk etter forskrift for yrkesskader § 3 nr. 3, som lyder:

Erstatningsberegningen i nr. 1 og 2 i denne paragrafen kan fravikes dersom individuelle forhold fører til at en skadefølge er vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle. Det kan da gis erstatning en eller to grupper høyere enn den medisinske invaliditeten tilsier.

Det vil ved utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 dessuten kunne være aktuelt å foreta et skjønnsmessig tillegg utover den menerstatning som fremkommer av forskrift for yrkesskader § 3 nr. 1 («sammenligningsbeløpet»).

Partene er enige om det rettslige utgangspunktet: Det er den skaden som skyldes trafikkulykken i 2006 - ikke den samlede invaliditeten - som det skal gis menerstatning for. De plager som A hadde fra før ulykken, eller som hun har fått etter ulykken som følge av forhold som Gjensidige Forsikring ikke er ansvarlig for, er altså i utgangspunktet ikke relevante.

Tingretten anvendte separasjonsprinsippet, dvs. at det ved fastsettelsen av menerstatningen ble lagt til grunn en medisinsk invaliditet som følge av trafikkulykken i 2006 på 40 %, uten ytterligere tillegg. Etter forskrift for yrkesskader § 3 nr. 1 gir dette en innplassering i gruppe 3 og en menerstatning på 18 % av grunnbeløpet.

Dersom det foretas gruppeopprykk med en eller to grupper etter § 3 nr. 3 vil dette gi menerstatning på henholdsvis 25 % (gruppe 4) og 33 % (gruppe 5) av grunnbeløpet.

Differanseprinsippet innebærer at det skal tas utgangspunkt i den samlede medisinske invaliditeten og fastsette prosentsatsen av grunnbeløpet etter forskrift for yrkesskader § 3 nr. 1 i henhold til denne, for deretter å trekke i fra prosentsatsen av grunnbeløpet for den ikke-skaderelaterte invaliditeten. På grunn av progresjonen i satsene vil dette normalt gi en høyere prosentsats enn etter separasjonsprinsippet, hvor man ser bort fra grunnskaden. I vår sak vil samlet medisinsk invaliditet utgjøre 41 % + 40 % = 81 %, noe som gir en menerstatning på 52 % av grunnbeløpet (gruppe 7). Fratrukket menerstatning for en inngangsinvaliditet på 41 % som utgjør 18 % av grunnbeløpet (gruppe 3), gir dette en menerstatning på 52 % - 18 % = 34 %.

Etter dette vil altså en anvendelse av separasjonsprinsippet - uten skjønnsmessige tillegg utover sammenligningsbeløpet - gi en menerstatning på 18 % av grunnbeløpet, gruppeopprykk med en eller to grupper vil gi en menerstatning på henholdsvis 25 % og 33 % av grunnbeløpet, mens differanseprinsippet vil gi en menerstatning på 34 % av grunnbeløpet.

Høyesterett har ikke tatt stilling til spørsmålet om separasjonsprinsippet eller differanseprinsippet skal danne utgangspunktet for erstatningsutmålingen i flerskadetilfellene. Lagmannsretten er heller ikke kjent med annen rettspraksis hvor differanseprinsippet er gitt direkte anvendelse.

I Rt-2000-441 (Kåsa) ble menerstatningen fastsatt på grunnlag av den skadebetingede medisinske invaliditet. Spørsmålet i denne saken var om det det skulle gis gruppeopprykk, eventuelt om det burde gis et skjønnsmessig tillegg utover sammenligningsbeløpet. Både inngangsinvaliditeten og invaliditeten som var forårsaket av den aktuelle skaden utgjorde her hver 25-30 % av total medisinsk invaliditet på 50 %. Høyesterett la til grunn at bestemmelsene om gruppeopprykk i yrkesskadetilfellene ikke var direkte anvendbare ved utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2, og at det for øvrig skal en del til før man går noe særlig utover sammenligningsbeløpet. Høyesterett fant ut fra de konkrete forholdene i den aktuelle saken ikke grunn til å gå utover sammenligningsbeløpet:

A anfører imidlertid at hennes tidligere plager må føre til at hun settes i en høyere gruppe, prinsipalt ut fra forskriften § 3 nr. 3, som sier at gruppeplasseringen kan fravikes «dersom individuelle forhold fører til at en skadefølge er vesentlig mer byrdefull enn ved et normaltilfelle». Subsidiært mener hun at det må gis et skjønnsmessig tillegg, ut fra ménets betydning for hennes personlige livsutfoldelse. Slik jeg ser det, må det prinsipielt være den siste spørsmålsstillingen som er den riktige ved ménerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2, selv om gruppeopprykksordningen ved yrkesskader kan gi en viss veiledning.

Utgangspunktet for vurderingen av tillegg må etter mitt syn være at det er behov for standardiserte regler om ménerstatningen, og etter rettspraksis skal det da også atskillig til før man går nevneverdig utover det som følger av den nevnte matematiske utregningen. Når det gjelder ordningen ved yrkesskader, er forskriften § 3 nr. 3 åpenbart ikke ment å føre til gruppeopprykk for alle som på forhånd har en skade eller plage; bestemmelsen tar sikte på situasjoner der nettopp kombinasjonen av tidligere og nye skader eller plager gjør skadefølgen spesielt byrdefull. Et eksempel i et rundskriv fra Rikstrygdeverket gjelder en mann som på forhånd har en ubrukelig høyre arm, og som så ved en arbeidsulykke mister høyre ben. Han kan få gruppeopprykk fordi den tidligere skaden gjør at han ikke kan bruke krykker, og dermed får spesielt store vansker med å bevege seg etter ulykken. - Jeg legger til grunn at A er kommet i en meget vanskelig situasjon etter biluhellet, med store smerteplager, men jeg kan ikke se at hennes tilfelle ville kvalifisert for gruppeopprykk etter forskriften. Jeg kan heller ikke se at den kombinasjonen hun har av plager fra før og etter biluhellet, kan gi tilstrekkelig grunn til noe vesentlig skjønnsmessig tillegg. Storebrand er villig til å foreta en viss avrunding oppover, slik at ménerstatningen settes til 140.000 kroner, og et høyere beløp er det etter mitt syn ikke grunnlag for.

Etter lagmannsrettens syn kan man imidlertid ikke slutte av Rt-2000-441 at differanseprinsippet, som ikke var påberopt av skadelidte, ikke vil kunne få anvendelse i tilfeller hvor inngangsinvaliditeten medfører at skadelidte blir ekstra hardt rammet av den den erstatningsberettigede skaden. Det kan heller ikke utelukkes at det det i enkelte tilfeller kan være grunnlag for å tilkjenne skjønnsmessig tillegg utover sammenligningsbeløpet. Slike tillegg er i større eller mindre grad blant annet gitt i Rt-1981-138 (Sevaldsen), Rt-1991-697 (Overfall), Rt-1985-46 (Danselærer) og Rt-1999-887 (Akbari).

Rt-2006-871 (Egeland) gjaldt utmåling av standardisert erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 a for et barn som allerede hadde en medisinsk invaliditet, og som var blitt påført en varig hjerneskade ved behandling på sykehus. Ordningen med standarderstatning for barn under 16 år i skadeserstatningsloven § 3-2 a avviker på sentrale punkter fra den ordningen med utmåling av erstatning for voksne etter § 3-2. Utmålingen av tap i fremtidig erverv og menerstatningen er her slått sammen og det utmåles en erstatning etter en standardisert sats i forhold til barnets medisinske invaliditet. Høyesterett la til grunn at utmålingen skulle vurderes etter separasjonsprinsippet, slik skadelidte anførte, ettersom dette ville gi en høyere erstatning enn differanseprinsippet i den aktuelle saken. Høyesterett begrunnet standpunktet med henvisning til uttalelser i forarbeidene om å gi barn som allerede er uføre, et sterkere erstatningsrettslig vern enn det som gjelder for voksne.

Etter lagmannsrettens syn kan man heller ikke slutte av Rt-2006-871 at differanseprinsippet ikke vil kunne få anvendelse ved fastsettelsen av menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2. Det vises til at det i denne saken ble utmålt en erstatning som gikk ut over hva som fulgte av differanseprinsippet.

Agder lagmannsretts dom av 22. desember 2004, LA-2004-53322, gjaldt utmåling av menerstatning for personskade på grunn av feilbehandling fra sykehus, hvor skadelidte allerede hadde en inngangsinvaliditet etter en fallskjermulykke. Pasientskadenemnda hadde anvendt differanseprinsippet med et skjønnsmessig tillegg på ca. 50 %. Lagmannsretten la imidlertid til grunn separasjonsprinsippet som i dette tilfellet ga skadelidte en betydelig høyere erstatning. Sammenligningsgrunnlaget utgjorde i denne saken kr 270 000, det skjønnsmessige tillegget fra Pasientskadenemnda kr 130 000, mens lagmannsretten tilkjente ytterligere kr 250 000. Norsk Pasientskadeerstatning anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, som tillot anken fremmet, men trakk senere anken. Lagmannsretten uttaler blant annet:

Saken reiser særskilt spørsmålet om betydningen av flerskader ved erstatningsutmåling. A fikk i tingretten gjennomslag for beregning etter den såkalte separasjonsmodellen, mens NPE har prosedert på at differansemodellen må benyttes. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på en generell teoretisk drøftelse av disse prinsipper, men legger til grunn at det skal utmåles en erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 for den skade A ble påført gjennom den tragiske feil som ble begått fra sykehusets side under operasjonen. Det må selvfølgelig tas hensyn til den såkalte inngangsskaden - etter fallskjermulykken. For så vidt vil det da være nærliggende å si at man tar utgangspunktet i en differansebetraktning. Men lagmannsretten finner i det foreliggende tilfelle det ikke korrekt, slik NPE har gjort, ved beregningen av den erstatningsbetingede skaden kun å se på den økte invaliditetsgraden fra den første skaden til den andre, derimot i hvor stor grad de to skadene har bidratt til den fulle invaliditet. Lagmannsretten finner støtte for dette i Lødrup «Lærebok i erstatningsrett» 3. utgave side 433.

( ... )

Slik lagmannsretten ser det vil en slik differansebetraktning mellom invaliditetsgruppene ikke gi skadelidte den nødvendige erstatningen etter § 3-2, hvor som her resultatet av behandlingsskaden har medført en slik nærmest total funksjonssvikt. I tillegg kommer at sammenligningsgrunnlaget alltid bare er en grov skissemessig antydning om erstatningsnivået, jf. Pallas-dommen ( Rt-1977-782). Lagmannsretten kan ikke se at Høyesterett senere har tatt avstand fra denne oppfatning, heller ikke i Kåsa-dommen ( Rt-2000-441), selv om beregningen av menerstatningen i praksis er blitt noe mer skjematisk.

Forholdene i Agder lagmannsretts dom av 22. desember 2004 (LA-2004-53322) adskiller seg fra vår sak, ved at behandlingsskaden der medførte en nærmest total funksjonssvikt for skadelidte, noe som ikke er tilfelle for skadelidte i vår sak.

Etter lagmannsrettens syn kan rettspraksis i flerskadetilfellene sammenfattes slik: Det tas utgangspunkt i erstatningsberegningen som følger av yrkesskadeforsikringen § 3 nr. 1. I enkelte tilfeller vil det kunne gis et skjønnsmessig tillegg. Slikt skjønnsmessig tillegg vil i den enkelte sak kunne overstige det som følger av differanseprinsippet.

Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda har i flere avgjørelser anvendt differanseprinsippet ved utmålingen av menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 i flerskadetilfellene, jf. blant annet PSN-2010-705 og PSN-2011-799.

I PSN-2010-705 fremgår det:

NPE har tilkjent pasienten meinerstatning med kr 590 000. Erstatninga er berekna på bakgrunn av differanseprinsippet. Den samla medisinske invaliditeten som vart lagt til grunn var 75 % med frådrag på inngangsinvaliditet på 30 % (gruppe 7 minus gruppe 2).

( ... )

På bakgrunn av dette finn nemnda å tilkjenne meinerstatning basert på differanseprinsippet. I berekninga er det lagt til grunn samla medisinsk invaliditet på 75 % (gruppe 7) med frådrag på inngangsinvaliditet tilsvarande gruppe 1. Den samla erstatningea er kr 663 514. Erstatninga som står att til utbetaling er avrunda kr 75 000.

Lødrup: «Erstatningsrett» 6. utgave (2009) side 519-520 mener at man ved utmåling av menerstatning ved flerskader etter skadeserstatningsloven § 3-2 skal anvende differanseprinsippet, idet man her står friere til å foreta individuelle tilpasninger:

Videre kan vi tenke oss at den første skaden ikke var en yrkesskade, men at nr. 2 er det. Da bygger man på en separasjonsmodell, dvs. man ser utelukkende på invaliditetsgraden for skade nr. 2 - i vårt eksempel 20 prosent.

( ... )

Det er ikke gitt tilsvarende klare regler for hvordan ménerstatningen etter skl. § 3-2 skal vurderes i flerskadetilfellene. Men når ménerstatningen i utgangspunktet er knyttet til nivået for ménerstatning ved yrkesskader, er det naturlig å bygge på de samme modellene. Men det gir ikke mer enn sammenligningsgrunnlaget. Ved ménerstatning etter skl. § 3-2 står man friere til å foreta individuelle tilpasninger.

( ... )

Hvor skadelidte har en inngangsinvaliditet, oppstår spørsmål om ménerstatningen for skade nr. 2 etter skl. § 3-2 skal beregnes etter dennes omfang isolert sett, eller om det skal tas utgangspunkt i skadelidtes samlede invaliditet med fradrag av inngangsinvaliditeten. ... På grunn av satsenes progresjon vil den første løsningen være til gunst for skadelidte. Uansett hva løsningen etter folketrygdloven måtte bli, er etter min mening den første løsningen den riktige.

Syse mfl.: «Pasientskaderett» (2011) side 486 mener også at differanseprinsippet får anvendelse ved utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 i flerskadetilfellene, hvor inngangsinvaliditeten er under 100 %:

På grunn av progresjonen i satsene, og at formålet med denne graderingen er å fange opp at den tapte livsutfoldelsen normalt øker jo større inngangsinvaliditeten er, bør etter mitt syn den første løsningen legges til grunn.

Forskjellene i utmålt erstatning ved de to beregningsmåtene - separasjonsprinsippet og differanseprinsippet - vil kunne variere med størrelsen på inngangsinvaliditet og skadelidtes samlede invaliditet. Som vist i LA-2004-53322 kan det også være forhold som tilsier at det gis et individuelt tillegg også utover det som følger av differanseprinsippet.

Utmåling av menerstatning etter differanseprinsippet vil i vår sak gi bortimot dobbelt så høy menerstatning som etter separasjonsprinsippet. Etter lagmannsrettens syn vil imidlertid ikke en utmåling av menerstatning etter separasjonsprinsippet, uten at det gis et betydelig individuelt tillegg, gi A den nødvendige erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2. Lagmannsretten viser her til de betydelige plager som A har fått etter trafikkulykken i 2006, og som er nærmere beskrevet i erklæringen fra den rettsoppnevnte sakkyndige gjengitt ovenfor. De skadene som A hadde allerede på det tidspunkt trafikkulykken inntraff, gjør det aktuelle tilfellet vesentlig mer byrdefullt å bære enn hva som gjelder i normaltilfellet ved skadefølger av den aktuelle art. Det er i denne forbindelse sett bort fra As ytterligere plager som skyldes etterfølgende forhold, og som Gjensidige Forsikring ikke er ansvarlig for.

Det er ut i fra saksforholdet ikke grunn til å drøfte spørsmålet om eventuelle ytterligere skjønnsmessige tillegg utover det som differanseprinsippet gir grunnlag for, og noe slikt krav er da heller ikke gjort gjeldende fra As side.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at en utmåling av menerstatning etter differanseprinsippet vil være rimelig i vår sak.

Menerstatningen beregnes da slik:

34 % x kr 88 370 x 17,77 x 1,33 = kr 710 105

A har mottatt et á konto beløp på kr 114 395, som går til fradrag i det beløp som tilkjennes som menerstatning. Rest til utbetaling blir da avrundet kr 596 000.

Erstatning for påførte utgifter og inntektstap

Det følger av skadeserstatningsloven § 3-1 at

Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.

I Rt-1993-1547 (Skoland) la Høyesterett til grunn at det som kan kreves erstattet er «nødvendige og rimelige» utgifter som skadelidte vil kunne få som følge av skaden. Det offentliges tilbud etter helse- og sosiallovgivningen vil være utgangspunktet. Erstatningen fra skadevolder skal være et supplement til de offentlige ytelser for i rimelig utstrekning å avbøte på følgene av skader ytterligere:

Helse- og sosiallovgivningen tar sikte på å sikre befolkningen nødvendig og forsvarlig helsehjelp og å fremme trivsel og gode sosiale forhold. Ut fra prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, mener jeg at det offentlige tilbud må være utgangspunktet for hva som er rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket gjennom erstatningsretten. De skadelidte vil også nyte godt av den utvikling som skjer i samfunnets tilbud. ... Skal man fravike prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, må det foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud.

Medisiner

Tingretten la til grunn at utgiftene til egenandeler for medisiner ikke kan settes høyere enn kr 2 000 per år uten ytterligere dokumentasjon. Tingretten tok utgangspunkt i at A har dokumentert at hun har betalt reseptbelagte legemidler med kr 23 078 i perioden 1. januar 2007 til 7. august 2013, hvilket gir en årlige utgifter på kr 4 196. Tingretten la videre til grunn at anslagsvis halvparten av disse utgiftene skyldes trafikkulykken i 2006.

Under ankeforhandlingen ble det avklart at utgiftene på kr 23 078 gjaldt perioden 16. august 2010 til 7. august 2013, dvs. en periode på ca. 3 år og ikke 5 ½ år slik tingretten har lagt til grunn.

Den rettsoppnevnte sakkyndige har i sin erklæring anslått at om lag halvparten av As behov for ulike hjelpemidler kan forklares ut fra skaderelaterte årsaker. Lagmannsretten legger dette til grunn.

A har imidlertid erkjent at hun i denne perioden utviklet misbruk av smertestillende medisiner. Etter lagmannsrettens syn vil derfor medisinutgiftene i ovennevnte periode ikke være representativ for hennes utgifter til medisiner fra 2006 og frem til i dag. A har bevisbyrden for årsakssammenhengen og for det tap hun har lidt. Hun har derfor hatt oppfordring til å dokumentere medisinutgiftene for hele perioden, noe hun ikke har gjort. Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge avgjørende vekt på den rettsoppnevnte sakkyndiges anslag over utgifter til medisiner, som ble gitt under hans forklaring i retten. Det falt utenfor hans mandat å gi et slikt anslag. Anslaget synes heller ikke å ha vært undergitt en grundig vurdering ut i fra As behov og pris på ulike medisiner.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for et høyere årlig beløp enn det tingretten har utmålt, dvs. kr 2 000 per år, kr 18 000 totalt.

Hjelp i huset

Etter skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd første punktum vil skadelidte ha krav på erstatning for påført inntektstap. Det følger videre av annet punktum at:

Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen.

Det betyr at bortfall av evnen til å arbeide i hjemmet vil kunne gi rett til erstatning. Dette gjelder både for enslige, og for familier med og uten barn.

Det skal ikke tillegges vekt om arbeidet blir utført av familie eller venner, jf. Rt-1965-1309 (Forus Travbane) og Lødrup: «Erstatningsrett» 6. utgave (2009) side 544.

Skadelidte kan imidlertid bare kreve erstatning for den delen av hjemmearbeidstapet som skyldes ansvarshendelsen, og ikke den delen av hjemmearbeidsevnen som var tapt fra før. Dette følger av de vanlige reglene om krav til adekvat årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og hjemmearbeidstapet. Etter lagmannsrettens syn må As egne opplysninger i søknad om uførepensjon forut for trafikkulykken i 2006 om at hun klarer enkel rengjøring, men trenger hjelp til grundig rengjøring, her legges til grunn.

Den rettsoppnevnte sakkyndige har i sin erklæring vurdert at A vil ha behov for hjelp i hjemmet:

Aktuelle ulykke har imidlertid medført betydelig økte helseplager, og etter min skjønnsmessige vurdering har det medført noe redusert funksjon i forhold til dagliglivets aktiviteter og fritidsaktiviteter. Det er således sannsynlig at hun vil måtte ha noe mer hjelp enn tidligere grunnet vanlige aktiviteter relatert til hus og eiendom.

I sin forklaring i retten ga professor dr. med. Stanghelle uttrykk for at As behov for hjelp ville variere, og at det i enkelte perioder ikke ville kunne påregnes at det offentlige stilte opp. Dette ville anslagsvis kunne dreie seg om perioder på 2-3 uker hver tredje måned, hvor A ville ha behov for hjelp 1-2 timer per dag.

Det er i rettspraksis lagt til grunn et såkalt «neddempet hushjelpprinsipp». Dette følger blant annet av Rt-2000-441 (Kåsa) hvor Høyesterett nedjusterte skadelidtes anslag betydelig. Nedjusteringen skal foretas slik at den ligger innenfor en konkret fastsatt behovsstandard.

Lagmannsretten finner ikke å kunne tilkjenne erstatning for egenandel til kommunal hjemmehjelp ettersom slik hjelp i all hovedsak antas å gjelde det behov for hjelp som A hadde allerede før trafikkulykken i 2006.

Etter lagmannsrettens syn må det, slik rettsoppnevnt sakkyndig har vurdert, legges til grunn at A i perioder vil ha behov for ekstra hjelp som ikke dekkes av det offentlige. Lagmannsretten anslår at «nødvendige og rimelige» utgifter her vil være 1 time annenhver dag á kr 200 i 8 uker per år, til sammen ca. kr 5 000 per år. Det er imidlertid noe uklart om A har hatt et slikt behov i hele perioden siden trafikkulykken i 2006, og lagmannsretten finner derfor skjønnsmessig å fastsette erstatningskravet til kr 25 000.

Samlet erstatning for påførte utgifter og inntektstap tilkjennes etter dette med kr 43 000.

Erstatning for fremtidige utgifter

Medisiner

Lagmannsretten legger til grunn at A vil ha krav på å få dekket utgifter til medisiner med kr 2 000 per år i en periode som anslagsvis kan settes til 40 år. Dette gir et samlet erstatningskrav på kr 34 000.

Hjelp i huset

Lagmannsretten finner at A har krav på å få erstattet utgifter til hjelp i huset med kr 5 000 per år. Tapsperioden settes her frem til fylte 70 år, jf. Rt-2000-441 (Kåsa) ettersom de aller fleste i en slik alder vil måtte betale andre for å utføre det tyngste arbeidet. Dette gir et erstatningskrav på kr 45 000.

Sosialmedisinske behov

Det er gjennom en rekke Høyesterettsdommer blitt fastsatt klare rammer for hva som er å anse som full erstatning for utgifter til sosialmedisinske tiltak. Erstatningen skal være et supplement til det offentliges ytelser, for ytterligere å bøte på følgene av skaden i rimelig utstrekning. Etter rettspraksis skal det blant annet legges vekt på i hvor stor grad skadelidte kan nyttiggjøre seg erstatningen, dvs. at erstatningen skal legge til rette for den type aktiviteter som skadelidte har et sosialmedisinsk utbytte av.

Når det gjelder krav på erstatning for utgifter til dekning av sosialmedisinsk behov viser lagmannsretten til at A ikke synes å ha hatt behov for å ha med assistanse frem til nå, verken i forbindelse med ferieturer eller andre sosiale aktiviteter. I hennes dårlige perioder vil det uansett neppe være aktuelt med særlige sosiale aktiviteter som krever behov for assistanse, ettersom hun i slike perioder ikke vil ha evne til å nyttiggjøre seg erstatningen. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å tilkjenne erstatning for slike utgifter.

Samlet erstatningskrav

Samlet erstatningskrav for fremtidige utgifter til medisiner og hjelp i huset utgjør kr 79 000.

Det skal gjøres tillegg for skatteulempe, som i tråd med praksis for langvarige utgifter og inntektstap settes til 25 %.

Samlet erstatningskrav for fremtidige utgifter og tap av inntektsevne utgjør etter dette avrundet kr 100 000

Erstatning for utgifter til juridisk bistand

Tingretten la til grunn at utgiftene til juridisk bistand gjaldt utgifter til prosessfullmektig ved behandling av saken i forliksrådet, og som derfor er sakskostnader som faller inn under tvisteloven kapittel 20.

Under ankeforhandlingen ble det avklart at disse utgiftene ikke relaterer seg til behandlingen i forliksrådet 12. november 2012, men gjelder bistand til A vedrørende erstatningskravet mot Gjensidige Forsikring i perioden 11. oktober 2010 til 29. juni 2012. Lødrup: «Erstatningsrett» 6. utgave (2009) side 503 uttaler:

Frem til saksanlegget (stevning) er utgifter til juridisk bistand erstatningsmessige på linje med andre merutgifter - de skal dekkes av skadevolder (ikke skadelidte selv) innenfor det som er «nødvendig og rimelig».

Advokat Hegsethtrø har beregnet seg et honorar på kr 90 860 for 44,75 timers arbeid i ovennevnte periode. Etter lagmannsrettens syn må denne utgiften anses som «nødvendig og rimelig» hensett til sakens omfang og kompleksitet. Gjensidige Forsikring vil derfor være ansvarlig for å dekke utgiften, jf. skadeserstatningsloven § 3-1.

Samlet erstatning

Etter dette blir den samlede erstatningen:

Menerstatningkr 596 000

Erstatning for påførte utgifter og inntektstapkr 43 000

Erstatning for fremtidige utgifter mvkr 100 000

Erstatning for utgifter til juridisk bistandkr 90 860

Totaltkr 829 860

Sakskostnader

Anken har delvis ført fram, da lagmannsretten har fastsatt et høyere erstatningsbeløp enn hva tingretten gjorde. Lagmannsretten finner at den ankende part ikke kan anses for å ha vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, men har i ankerunden fått medhold av betydning etter tvisteloven § 20-3. Da skal i utgangspunktet hver av partene dekke egne sakskostnader. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å fravike hovedregelen.

A begjærte i prosesskrift av 22. januar 2014 professor dr. med. Stanghelle oppnevnt som rettsoppnevnt sakkyndig for lagmannsretten. Oppnevningen anses imidlertid å ha skjedd i begge parters interesse i henhold til lagmannsrettens brev av 25. februar 2014. Hver av partene bærer etter dette halvparten av utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, jf. Rt-1998-692. Unntaket i rettsgebyrloven § 2 annet ledd fjerde punktum får ikke anvendelse slik saken sto for lagmannsretten.

Tingrettens sakskostnadsavgjørelse endres ikke.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er andre presserende gjøremål i lagmannsretten.

DOMSSLUTNING

1.Gjensidige Forsikring ASA betaler til A 829 860 - åttehundreogtjuenitusenåttehundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

2.Hver av partene bærer sine omkostninger for tingretten og lagmannsretten.